CPH:DOX//Brutalt og intenst, men nesten litt for perfekt av Death Grips

Jeg har sjeldent, eller aldri, overvært en like brutal og intens konsert som den Death Grips holdt i går på Pumpehuset i København. Konserten var en del av CPH:DOX sitt musikkprogram og ble arrangert i samarbeid med Smash!Bang!Pow! og Pumpehuset.

Denne bloggen er i all hovedsak en filmblogg, men i anledning CPH:DOX velger jeg å legge ved konsertomtaler ettersom det er en del av festivalens program.  

Pumpehuset sine konsertlokaler minner om en nedstrippet lagerhusutgave av Rockefeller i Oslo. Stemningen oser av tung bass og elektronisk rytmer. Halloween setter fortsatt sitt preg på publikummet, og flere har sminket seg mørke rundt øynene for anledningen. Det samme har vokalist Stefan «MC Ride» Burnett, som entrer scenen iført kun en svart pelsjakke og svarte bukser. Zach Hill befinner seg klar bak trommene og det er duket for 50 intense minutter med progressiv hip hop.

Den amerikanske hip hop-gruppen Death Grips er kjent for å være et kompromissløst pust i hip hop universet. Tidligere i år ga de ut sitt tredje album NO LOVE DEEP WEB som høstet gode kritikker av blant annet musikk nettstedet pitchfork, som ga albumet 8.2 av 10 mulige. Opprinelig ønsket plateselskapet at albumet skulle slippes seinere denne høsten, men bandet var uenige og la likeså godt albumet ut for gratis nedlasting i protest. Oppsiktsvekkende er også albumcoveret, som viser en erigert penis med ”no love deep web” skrevet på seg med sort sprittusj. På sine nettsider argumenterer bandet for at «U.S law states you must be 18 years of age to view graphic sexual material. We consider this art». Et utsagn som understreker bandets provoserende nerve.

En sensurert utgave av coveret til NO LOVE DEEP WEB

En sensurert utgave av coveret til NO LOVE DEEP WEB

Tilbake til konserten. Den pulserende og tunge bassen trykker imot meg, og jeg føler adrenalinet pumpe i kroppen. Etter et par nummer river MC Ride av seg den svarte pelsjakka og viser seg i velkjent stil – bar overkropp dekket av tatoveringer. Bandet har på ingen måte rom for pauser og konserten går i et, som om det skulle vært én låt på 50min. Svetten drypper fra ansiktet til MC Ride, og den sorte sminken renner nedover kinnene hans som tårer av sort blod.

Det hele fremstår som en murstein av en konsert, som virkelig slår i brystet og rundjuler ørene (bokstavelig talt hvis man befinner seg i mosh piten). Sceneshowet er minimalistisk, men bærer vitne om en integritet og et tempo som kan minne om det amerikanske støy rockbandet Health. Konserten er på mange måter så perfekt at den nesten virker litt for innøvd og rutinebasert. Ingenting er gitt tilfeldighetene, og når bandet går av scenen står man igjen litt som et spørsmålstegn og tenker ”var det alt?”. Allikevel opplevde jeg konserten som helstøpt og generelt sterk. For meg er og blir Death Grips et friskt og energisk pust i musikkhverdagen, og jeg kan med hånda på hjerte anbefale bandet til de som liker energisk støymusikk.