CPH:DOX//Et svulstig, men godt program


Før jeg flyttet til København i august hadde jeg så vidt hørt om CPH:DOX (Copenhagen International Documentary Festival). Det jeg først trodde var en alminnelig dokumentarfilmfestival viste seg, etter å ha gransket programmet nærmere, å være en allsidig og spenstig dokumentarfilmfestival. CPH:DOX tilbyr en salig blanding av fiksjon- og dokumentarfilm, performance, konserter, utstillinger og seminarer. Ut ifra programmet opplever jeg festivalen som mye mer enn en tradisjonell dokumentarfilmfestival – jeg opplever det hele som en melting pot av ulike kunstformer med dokumentarfilmen som den overordnede.

I år, som i fjor, skilter festivalen med over 200 dokumentarfilmer, en rekke konserter, fiksjonsfilmer, seminarer, debatter, utstillinger og mer. Et program så stort at det gir meg klump i halsen. Ikke fordi jeg tvinges til å velge i mellom godbiter, men fordi programmet i seg selv er så massivt at jeg ikke vet hvor jeg skal starte. 11 dager med rundt 200 – 300 programposter understreker problemet mitt.

Jeg vil forsøke å lette litt på problemet med å gjennomgå noe av programmet her. Forhåpentligvis klarer jeg å få litt mer tak på hva jeg skal prioritere, og kanskje dere har noen gode tips til hva som burde velges ut? Til dere som overhodet ikke har kjennskap til festivalen, eller trenger en oppfriskning, vil jeg først gjøre en kort og tørr introduksjon til CPH:DOX.

En kort introduksjon
CPH:DOX er Skandinavias største dokumentarfilmfestival. Den ble etablert i 2003 som en avlegger fra den tidligere fiksjonsfilmfestivalen NatFilm, som fant sted i København fra 1993 – 2006 (i dag er CPH:PIX blitt noe av det samme som NatFilm var). CPH:DOX består, som tidligere nevnt, av et allsidig program, men er i all hovedsak en dokumentarfilmfestival.

Hvert år i november fylder CPH:DOX de københavnske biografer med mere end 200 dokumentarfilm fra hele verden. Filmene fordeler sig på seks faste konkurrenceprogrammer med internationale juryer og en række tematiske serier, der sætter fokus på aktuelle politiske og æstetiske problemstillinger (cphdox.dk).

Festivalens mål om å bygge broer mellom forskjellige kunstformer har gitt den et større nedslagsfelt, og derfor også antakelig en større popularitet enn om den var en mer tradisjonell dokumentarfilmfestival. Med sin brede profil er CPH:DOX en nytenkende festival som sprenger de tradisjonelle rammene for en filmfestival.

Med udfordringen af de traditionelle grænser mellem genrer og medier skaber CPH:DOX hvert år nye perspektiver på kreativitet og krydstænkning mellem film, medier, kunst og musik med forskellige former for udstillinger, performance, musik- og lydprojekter, live koncerter, VJ’ing og de nyeste konceptuelle former indenfor filmmediet (cphdox.dk).

Selv er dette mitt første år på festivalen, og jeg har høye forventninger etter det jeg har lest og hørt. Problemet er bare, som tidligere nevnt, at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte når det kommer til programmet.

Årets CPH:DOX

Bilde tatt fra hjemmesidene til CPH:DOX

Bilde tatt fra hjemmesidene til CPH:DOX

Ved å dele programmet opp i ni forskjellige bolker (DOX:AWARD, HITS, POLITIK, MUSIKK PÅ FILM, KUNST, DRAMA!, KONCERTER, SEMINARER, EVENTS), samt flere underbolker påstår festivalen at de har mulighet til å sette fokus på en rekke ”aktuelle politiske og æstetiske problemstillinger”. Ettersom jeg aldri har vært på festivalen før kan jeg ikke gå god for denne påstanden, men det skal ikke legges skjul på at påstanden booster forventningene mine ytterligere.

I hovedkonkurransen finner vi 14. filmer som skal kjempe om festivalens gjeveste pris, CPH:DOX AWARD. Her finner vi hovedsakelig mannlige filmskapere og en liten klype kvinnelige. Filmene virker godt fordelt utover ulike dokumentarfilmsjangere og nasjonaliteter. Filmenes tematikk spriker også i forskjellige retninger. De nominerte er:

Ekspeditionen til Verdens Ende (Daniel Dencik, Danmark)
Alla är äldre än jag (Martin Widerberg, Sverige)
Tchoupitoulas (Bill Ross & Turner Ross, USA)
City World (Brent Chesanek, USA)
Otto (Cao Guimaraes, Brasil)
The Last Time I Saw Macao (João Pedro Rodrigues og João Rui Guerra da Mata, Portugal)
I Have Always Been A Dreamer (Sabine Gruffat, USA)
Roland Hassel (Måns Månsson, Sverige)
The Lebanese Rocket Society (Joana Hadjithomas og Khalil Joreige, Frankrike, Libanon mf.)
The Last Station (Cristian Soto og Catalina Vergara, Chile)
Identitetstyveriet (Max Kestner, Danmark)
Caesar Must Die (Vittorio Taviani og Paolo Taviani, Italia)
The End of Time (Peter Mettler, Sveits og Canada)
The Act of Killing (Joshua Oppenheimer, Christine Cynn mf., Danmark, Indonesia, Norge mf.)

Etter å ha lest festivalavisa har jeg bitt meg spesielt merke i tre filmer. Svenske Alla är äldre än jag ble påbegynt av selveste Bo Widerberg (Elvira Madigan og Mannen på taket) på slutten av 70-tallet, men tatt over av sønnen Martin etter at Bo døde i 1997. Filmen tar for seg relasjoner mellom fire generasjoner av Widerbergere, som med høy temperatur diskuterer kunst og andre store spørsmål.

Festivalens åpningsfilm The Act of Killing, som var en snakkis under årets filmfestival i Toronto, tar for seg hvordan en gruppe småkriminelle indonesiere ble ”forfremmet” til hardbarkede drapsmaskiner da militæret tok over makten i 1965. En kontroversiell film hvor de autentiske personene er med på å gjenskape drapene de ble satt til å gjennomføre i 1965. Selveste Werner Herzog har omtalt filmen som noe av det mest skremmende og surrealistiske han har sett de ti siste årene. Personlig tar denne uttalelsen med en klype salt ettersom Herzog selv, sammen med den legendariske dokumentarfilmskaperen Errol Morris (Gates of Heaven og The Thin Blue Line) er executive produsenter på filmen.

Mindre kontroversiell og mer filosofisk virker den brasilianske Otto, som av festivalen beskrives som et ”mørkt og graciøst filmdigt, skrevet i kølige efterårsbilleder af elementær poesi”. Otto beskrives som en poetisk og filosofisk film om hvordan to mennesker blir til tre. Ut ifra det jeg har lest får jeg en følelse av at dette er en Terrence Malick lignende dokumentarfilm som i høy grad vektlegger naturens poetiske kraft.

Under festivalens nordiske konkurranse, NORDIC:DOX AWARD, finner vi to norske filmer. Pushwagner (Even G. Benestad og August B. Hanssen) og Når boblene brister (Hans Petter Moland). Benestad, Hanssen og Moland må konkurrere med en rekke

andre spennende dokumenterfilmer fra Norden. Selv har jeg bare sett Pushwagner, men håper jeg får mulighet og tid til å se flere filmer i denne kategorien – for det later til at nordmennene har god konkurranse (se alle de nominerte i NORDIC:DOX AWARD her).

Gullpalm nominerte Holy Motors (Leos Carax, Frankrikke), som også var godt mottatt av Montagesredaksjonen, blir vist under sideprogrammet Fokus: MAXIMALISM. Et sideprogram som setter fokus på maksimalistisk filmkunst.

Bilde tatt fra hjemmesidene til CPH:DOX

Bilde tatt fra hjemmesidene til CPH:DOX

Videre finner man seriene NEW:VISION AWARD, SOUND & VISION AWARD, AMNESTY:AWARD, SPECIAL SCREENINGS, ARTIST IN FOCUS: WILLIE DOHERTY, EMPIRE, INDIA UNREAL, DOUGLAS GORDON VÆLGER FILM, TOP DOX, FOOD ON FILM, DOX:LAB, DANISH:DYNAMITE, UDIO:VISUALS, SEMINARER og POLITIKEN PUBLIKUMSPRIS i programmet. Jeg opplever programmet som forvirrende stort. Og forvirringen styrkes ytterligere med at de har fordelt programmet opp i ”kategorier” og ”filmserier”. En fordeling som gjør at flere av titlene gjentas til det kjedsommelige og uoversiktlige. Forhåpentligvis faller brikkene på plass underveis. Det er jo alltid litt sånn første gang man møter en ny festival.

Før jeg avslutter denne teksten og går i gang med selve festivalen må jeg dele en siste tanke. I dette mylderet av interessante filmer må jeg ta meg selv i å beundre musikkprogrammet til CPH:DOX mer enn mye annet. De kan her skilte med den eksperimentelle og råe hip hop-gruppa Death Grips, danskenes egne elektronikaguru Trentemøller og en hel del annet. For meg er kanskje festivalens høydepunkt det psykedeliske elektronikabandet Animal Collective. Som setter festivalens punktumfinale den 12. nov. ved Statens Museum for Kunst.

Har du tips til hva jeg burde sjekke ut under årets CPH:DOX så legg igjen en kommentar.