CPH:DOX//Cao + Flor = Otto

Otto er blant filmene jeg hadde høyest forventninger til etter å ha lest CPH:DOX sin beskrivelse i forkant av festivalen. Av festivalen beskrives filmen som et ”mørkt og graciøst filmdigt, skrevet i kølige efterårsbilleder af elementær poesi”, en beskrivelse som langt på vei stemmer. Otto er blant de 14 filmene som deltar i CPH:DOX sin hovedkonkurranse, CPH:DOX AWARD.

Med Otto forteller den brasilianske dokumentarfilmskaperen Cao Guimarães historien om hvordan to mennesker blir til tre. Han gjør dette gjennom å portrettere sin kjæreste Flor i perioden fra før hun blir gravid til hun får deres sønn Otto. Langt på vei kan filmen beskrives som et kjærlighetsbrev fra Cao til Flor. De få ordene vi hører på lydsiden, i form av Caos egne voice over, er varme ord om hans kjære.

Flor skyter med luftgevær

Filmen åpner med en rekke scener av Flor som står ovenfor en lang vei omkranset av åkere, ved en brygge mot et mørkt hav og balanserende på en trestokk som hviler mellom to trær. Hun ser tankefull og ensom ut. Musikken er stemningsskapende, og voice overen til Cao forteller om hvordan han og Flor møttes for første gang i en mørk kinosal. Stemningen i åpningssekvensen kan assosieres med den samme dvelende stemningen vi finner i mye postrockmusikk. Bildene minner om de vi finner i Terrence Malicks Tree of Life (2011), det eneste som mangler er en sommerfugl.

Videre fremstår filmen som et lappeteppe av scener som involverer Flor og hennes omgivelser. Hun virker nesten besatt av små hverdagslige detaljer, og det samme virker filmen. Vi får ofte servert ultranære bilder av regndråper, refleksjoner av lys og lignende. Disse ultranære bildene og scenene med Flor repeteres til det kjedsomlige, og filmen hadde kanskje gjort seg bedre i et kortere format.

Tidvis virker det som om Otto er et strukturert utdrag av vakre hjemmevideoklipp, noe den for så vidt også kan være. Omtrent halvveis ut i filmen blir plottet, om man kan kalle det dét, mer tydelig. Bildene sentrerer seg mer og mer rundt selve magen til Flor, som stadig vokser. Og vi får servert en rekke vakre scener av den unge gravide kvinnen før hun skal føde. Vi får aldri overvære selve fødselen, slik som i Stan Brakhages Window Water Baby Moving (1959), men dette hadde heller ikke gjort seg innenfor filmens sukkersøte rammer.

Flor reflekterer i vinduet

Det jeg savner i filmen er tilstedeværelsen av Cao. Han blir kun mannen bak kamera og en mørk og melankolsk voice over. Forholdet og følelsene mellom han, Flor og deres kommende barn blir derfor lite synlige. Hadde Cao vært mer tilstede i filmen tror den kunne blitt mer ektefølt og sterk, slik vi ser det i Ross McElwees Time Indefinite (1993). Hvor McElwee selv er en av de mest sentrale rollene i filmen, noe som gjør det lettere å knytte følelser og relasjoner til karakterene. På et vis opplever jeg derfor at Otto drukner i sin egen poesi, og viktige spørsmål og refleksjoner rundt det å blir foreldre eller forholdet mellom mann og kvinne fordunster i nærbilder av regndråper og en gravid mage.      

Otto blir som festivalen beskriver det et grasiøst filmdikt, men ikke så mye mer. Den er strippet for konfrontasjoner og dramatiske hendelser. Det som gjenstår er et romantiserende hverdagsportrett av filmskaperens kjæreste og hennes mage.