CPH:DOX//Irriterende klønete og upresist i The Last Time I Saw Macao

The Last Time I Saw Macao er blant de 14 filmene som deltar i CPH:DOX sin hovedkonkurranse, CPH:DOX AWARD. Filmen er et portrett av den kinesiske byen Macao (tidligere portugisisk koloni) sett i lys av virkelige og fiktive minner fra regissørene João Pedro Rodrigues og João Rui Guerra da Mata.

Byen Macao har på grunn av sin Las Vegas-aktige arkitektur vært et sentralt scenografisk element i en rekke eldre filmer. Disse eldre filmene, som helt eller delvis er filmet i Macao, blir utgangspunktet for regissør João Pedro Rodrigues fiktive minner av byen. Filmens andre regissør João Rui Guerra da Mata vokste opp i Macao, men har ikke besøkt hjemstedet på over 30 år. Regissørenes ulike minner utgjør grunnlaget for et fiktivt hørespill – som tydelig er inspirert av thriller, science fiction og film noir.

Macaos Las Vegas-aktige arkitektur

På bildesiden finner vi et mer tradisjonelt dokumentarisk portrett av en by, med neonlysende bygninger og lugubre bakgater. Disse bybildene er kombinert med amatørmessige fiksjonselementer som understreker det vi hører på lydsiden.

I sekundene etter at filmen er over sitter jeg igjen med en følelse av at dette var ufattelig klønete håndtert. Det jeg opplever som kanskje det største problemet er selve strukturen. Det tar lang tid før jeg oppfatter hva som er plottet, og flere ganger underveis mister jeg taket på hva som egentlig skjer. Frustrerende er det også at man aldri får helt taket på hva filmen vil være og hva den vil fortelle oss. Det etableres aldri noen rammer, og det hele fremstår som svevende.

Etter filmen hjelper regissørene oss med å forstå hva filmen forsøker å være, samt forteller om hvordan den ble som den ble. Det kommer tydelig frem at filmen oppsto i prosessen, og at den på mange måter er et eksperiment i seg selv. Et eksperiment som går på tvers av sjangere, samt kombinerer elementer fra fiksjon og dokumentar. De understreker også at filmen på den ene siden (lydsiden) representerer deres assosiasjoner til Macao, og at den på den andre siden (bildesiden) skal være mer dokumentaristisk.

Nå har filmen latt seg mørne i tankene noen dager og jeg tar meg selv i å beundre selve utgangspunktet og ideen bak prosjektet, men dessverre fremstår filmen fortsatt som irriterende klønete og upresis i seg selv. Det skal dog nevnes at The Last Time I Saw Macao har en av de kuleste åpningssekvensene jeg har sett i dokumentarfilm. En drag queen som mimer Jane russells ”You Kill Me” (fra filmen Macao) foran et bur med glefsende tigere.