CPH:DOX//Oppsummering del 1: Frustrasjonene


Da var København internasjonale dokumentarfilmfestival (CPH:DOX) overstått, og en litt forsinket oppsummering er på sin plass. Jeg så i alt 13 filmer under festivalen, hvorav 11 deltok i hovedkonkurransen, CPH:DOX AWARD. Ettersom jeg ikke er så bevandret i dokumentarfilmens verden prioriterte jeg filmer fra hovedkonkurransen i god tro om at det skulle være sikre valg – en antagelse som etter min smak skulle vise seg å være feil.

Kvasipoetiske og kvasifilosofiske dokumentarfilmer som undergraver tematikk med estetikk er ikke helt min kopp te. Filmer jeg mener faller under denne beskrivelsen er City World, Otto, Tchoupitoulas og The Last Station. I samtlige av disse filmene er det dét visuelle utrykket som sitter i førersetet. Vi blir aldri konfrontert med noe drama, og det blir i mine øyne flatt og uinteressant.

Til tross for disse kvasipoetiske og kvasifilosofiske filmene var det visse lyspunkter under festivalen. Det gripende relasjonsdramaet Alla är äldre än jag ga meg tårer i øyekroken. Den absurde filmen Identitetstyveriet var først og fremst hysterisk morsom og underholdene, men også høyst interessant og ambisiøs innenfor sine rammer. The Act of Killing var et brutalt og ærlig dykk inn i hode på en massemorder og hans følgesvenner. Disse vil jeg komme tilbake til neste oppsummering.

I denne første, av en todelt oppsummering, vil jeg ta fatt på frustrasjonene jeg møtte på under festivalen. Ettersom tekstene er på få linjer har jeg valgt å benytte meg av et stjernesystem for å vurdere filmene (samme systemet som benyttes på MUBI). Hvor ★★★★★ er full pott.


Tchoupitoulas (Bill Ross & Turner Ross, 2012)

De tre Zanders-brødrene i Tchoupitoulas

Tchoupitoulas, regissert av brødrene Bill og Turner Ross (45365), er et portrett av New Orleans yrende natteliv gjennom øynene til de tre afroamerikanske Zanders-brødrene. Med en nesten Tom Waits lignende tone lykkes Tchoupitoulas å videreformidle en unik stemning fra New Orleans sine ville gater. Dessverre kommer den aldri under huden på karakterene og forblir et 80 min. langt ”city by night” portrett.
★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

City World (Brent Chesanek, 2012)

Trær i City World

City World sliter med noe av det samme som Tchoupitoulas. Her tar regissør Brent Chesanek fatt på sin hjemby, Orlando. Med statiske bilder av Floridas natur og folketomme byggefelt, voice over med en ung gutt som forteller en totalt uinteressant fiktiv historie om sin mor og far og et ambient soundtrack får vi servert enda et dørgende kjedelig byportrett. Hadde det ikke vært for at filmen ble servert på kino med regissøren til stede hadde jeg aldri spist ferdig.
★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

Otto (Cao Guimaraes, 2012)

Flor reflekterer i vinduet

Otto (Brasil, 2012), som jeg tidligere har skrevet om, finner også sin plass blant disse ensformige portrettene. Heldigvis har den noe mer å komme med etter min mening. Regissør Cao Guimaraes portretterer sin kjæreste Flor, som besitter en nesten Amelie-aktig sjarm. Vi følger henne fra hun blir gravid til hun føder deres sønn Otto. Filmen blir som et intimt billedlig kjærlighetsbrev fra Cao til Flor, men ikke så mye mer. Etter min mening drukner Otto seg selv i et krampeaktig forsøk på å være poetisk.
★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

The Last Station (Cristian Soto og Catalina Vergara, 2012)

Døende gamling i The Last Station

Da jeg virkelig ikke kunne forestille meg at det skulle bli verre kom prikken over ien, The Last Station. Jeg var uviten om hva jeg gikk til, men hadde lest navnene Tarkovsky og Hammershøi i ingressen til festivalens beskrivelse av filmen. Så interessen var tilstede. Det som møtte meg var 90 min. med eldre mennesker som ventet på å dø. Man kommer aldri under huden på gamlingene, de viser ikke så mye som en mimikk. Attpåtil er The Last Station så estetisert at man skulle tro man var på Statens Museum for Kunst, ikke Dagmar biograf. For meg virker det som filmen gjør alt den kan for å distansere oss fra virkeligheten, og man føler rett og slett ingenting for de eldre menneskene.
★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

Roland Hassel (Måns Månsson, 2012)

En av konspiratorene i Roland Hassel

Roland Hassel er blant de mest kjente krimkarakterene Sverige har oppfostret. Regissør Måns Månsson bestemte seg for å kjøpe opp rettighetene til denne svenske krimhelten. Ved å gjøre det ville han få slutt på en videre eksponering av karakteren, samt få mulighet til å lage Hassels siste kapittel. Dette ledet frem til filmen Roland Hassel, som for meg å dømme ikke er en dokumentarfilm på noe som helst vis. Alt i filmen er fiksjon, og det skal legges gode argumenter på bordet for å bevise noe annet. Filmen tar for seg hvordan Roland Hassel og en gjeng konspirasjonsteoretikere gjenskaper drapet på Olof Palme i håp om å komme nærmere en avklaring av drapet på den svenske statsministeren.

Månsson har valgt å gi filmen en sliten VHS-look, noe den for så vidt også kler, men igjen opplever jeg at problemet ligger hos fortellingen. Det skjer ingen ting. Og suspens er totalt fraværende, noe som er et essensielt element i svensk krim. Et par humoristiske scener, deriblant en fantastisk maxitaxi-scene med Tina Turners ”What’s Love Got To Do With It”, vekker interessen i få minutter.
★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

I Have Always Been A Dreamer (Sabine Gruffat, 2012)

«I have always been a dreamer»

I I Have Always Been A Dreamer tar Sabine Gruffat for seg den tidligere vekstbyen Detroit, som nå har blitt til en forlatt spøkelsesby, og ser den i forhold til den nye vekstbyen Dubai. Hun er selv en tydelig stemme i filmen, både som voice over og foran kamera. Filmen er granskende, men man får aldri helt taket på hva den vil granske. Det later til å ikke være et konkret perspektiv, men en løs refleksjon rundt hva disse byene har vært tidligere, og hva de er på vei til å bli i fremtiden. Med andre ord legger Gruffat opp til at tilskueren selv skal reflektere over de tanker og spørsmål hun stiller. For hva er egentlig en by i forfall, og hva er en by i vekst? Forsøker Dubai å kopiere den amerikanske drømmen? Og hvor kommer alle pengene Dubai bygger med ifra?

I kontrast til de øvrige filmene er I Have Always Been A Dreamer mer utforskende, og ikke like opptatt av estetikk. Den er mer i tråd med hva jeg personlig finner interessant innen dokumentarfilm. Ulempen er at den fremstår som litt for upresis, om man kan fort falle av underveis.
★★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

Min største frustrasjon ligger hos filmene som jeg innledningsvis har beskrevet som kvasipoetiske og kvasifilosofiske. De som plasserer estetikk fremfor tematikk, og ikke later til å ha noe mer på hjertet enn å vise fine bilder. Filmer jeg opplever som ukonfronterende, distanserte og feige. Dette er selvsagt satt på spissen, men det er i tråd med hva jeg føler. Legg gjerne igjen kommentar om du er uenig eller enig.

Helt til slutt i denne første oppdateringen vil jeg nevne at Norge stilte sterkt under dette årets CPH:DOX. Mer om dette kan leses hos Rushblogg.