CPH:DOX//En avsluttende notis


I et intervju med Rushprint, som ble publisert den 14. november, trakk CPH:DOX-direktør Tine Fischer frem tre tendenser man kunne finne under årets festival. Disse tre tendensene var hybridfilm, reenactments og transmedia. Jeg mener man også kunne skimte en fjerde, nemlig kvasipoesien. Og den var ifølge meg en ondartet svulst i årets hovedkonkurranse.  

En hybridfilm kombinerer fiksjon og non-fiksjon (The Act of Killing), en reenactment er filmer som gjenskaper en virkelig hendelse (Roland Hassel, Play) og den litt mer kompliserte transmedia går ut på å utvikle et filmprosjekt på flere plattformer samtidig. Jeg støtter forsåvidt Fischers utsagn om at disse tendensene var tydelige under årets festival, men tendensen hybridfilm opplever jeg som mer diffus sett i forhold til de andre tendensene.

Jeg opplever begrepet hybridfilm som flytende. For hvor befinner egentlig skillet mellom fiksjon og non-fiksjon seg i dokumentarfilmen nå til dags? Kan en scene eller sekvens som er så estetisert at den kunne vært tatt ut fra Louvre oppleves som ekte? Hva skjer når vi som tilskuer ikke klarer å skille mellom hva som er virkelighet og hva som er fiksjon? Disse spørsmålene finner jeg viktige å stille i etterkant av CPH:DOX. Og jeg har en følelse av at det er filmer med disse diffuse skillene som har ført til ”reaksjoner fra både publikummere og jurymedlemmer som mener at dokumentarbegrepet er tøyd for langt”.

Det er under disse problemområdene jeg mener filmer som inngår i min fjerde tendens, kvasipoesien, befinner seg (mer korrekt er det vel å si at den befinner seg under hybridfilmens brede, og ikke helt vanntette, paraply). Filmer som City World, Otto og The Last Station leker med skillet mellom fiksjon og non-fiksjon. Enten har de med åpenlyse non-fiksjon-elementer, som City Worlds voice over, eller så er de så overestetiserte at de mister kontakt med virkeligheten. Jeg finner det også problematisk når disse én og en halv times dokumentarfilmene ikke har mer på hjerte enn ”vakre bilder” og poesi. For hva er det som er så interessant med denne overtydelige og påtatte poesien – som strengt tatt tres nedover filmene med grep hentet fra fiksjonsfilmen.

Jeg opplevde disse filmene som tiltalende ut ifra programavisa, hvor de med store og svulstige loveord ble fremhevet som unike og egenartede. Etter å ha sett samtlige av filmene gikk jeg ut ifra kinosalen med en følelse av å ha blitt lurt.

Jeg er så absolutt enig med Fischer og CPH:DOX sitt mål om å være en innovativ og nyskapende festival, men opplever filmer som City World, Otto og The Last Station som billige og substansløse forsøk på å lage filmpoesi. Jeg opplever de rett og slett som svake filmer – som absolutt ikke burde hørt hjemme i hovedkonkurransen til CPH:DOX.

Jeg avslutter raseriutbruddet her og håper noen er uenig med meg!