CPH:DOX//Oppsummering del 2: Oppturene


Etter å ha gått hardt løs på en rekke filmer i forrige oppsummering vil jeg nå trekke frem oppturene. For heldigvis besto ikke København internasjonale dokumentarfilmfestival (CPH:DOX) sitt hovedprogram (CPH:DOX AWARD) bare av krampeaktig poesi, men også viktige, kreative og rørende dokumentarfilmer.

Jeg vil også benytte anledningen til å nevne en film som ikke var en del av hovedprogrammet, men som jeg vil fremheve som en av festivalens fineste filmopplevelser, nemlig Ballerina av Maja Friis. 

Som i forrige oppsummering vil jeg her også benytte meg av et stjernesystem for å vurdere filmene (samme systemet som benyttes på MUBI) hvor ★★★★★ er full pott.

 

Alla är äldre än jag (Martin Widerberg, 2012)

En ung Martin Widerberg i ”Alla är äldre än jag”

Mot slutten av 70tallet startet den svenske mesterregissøren Bo Widerberg på en film om faren sin, Arvid. Filmen ble aldri fullført, og da Bo døde i 1997 tok sønnen hans, Martin over. Filmen tar for seg hvordan fire generasjoner Widerbergere ser sine fedre. Martin reflekterer over sitt forhold til sin far Bo, og klippene Bo filmet gjør det samme ovenfor sin far, Arvid. Videre konfronterer Martin sine sønner med hvordan de ser han. Det hele utfolder seg til å bli et gripende drama om far-sønn-relasjoner.

Ved å kombinere gamle opptak av Bo og Arvid, med scener fra enkelte av Bos filmer (Kvarteret Korpen, Elvira Madigan, Ådalen 31), med nyere klipp av Martin og sønnene hans får filmen et mangfoldig og komplekst utrykk. Heldigvis har Martin klart å kombinere og strukturere materialet på klippebordet, og filmen oppleves som helhetlig og konsistent.

Det kommer tydelig frem at dette er Martin sin film, og ikke Bo eller Arvid sin. Som en av sønnene hans sier ”jeg opplever at vi gjør denne filmen for deg, og jeg vil støtte deg underveis i prosessen”. Alla är äldre än jag er en privat film, men far-sønn-tematikken er allikevel gripelig for de fleste av oss. For meg blir Alla är äldre än jag et rørende portrett om en sønns frykt for å bli lik sin far tross han beundrer og elsker han.
★★★★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

Cæsar må dø (Vittorio Taviani og Paolo Taviani, 2012)

Cæsar før han blir henrettet i ”Cæsar må dø”

Bak de massive gjerdene til et høysikkerhetsfengsel i Italia utspiller Cæsar må dø seg. Et dokudrama om en gruppe innsatte som setter opp teaterstykket Julius Cæsar av William Shakespeare. Virkeligheten fordunster raskt opp i teateret, og fengselets massive gjerder blir etter kort tid Romas tykke murer.

Det er både rørende og interessant å se hvor mye enkelte av de innsatte lever seg inn i rollene sine. I likhet med Joshua Oppenheimers The Act of Killing benytter også Taviani-brødrene iscenesettelse for å fortelle noe unikt om mennesket. Cæsar må dø var en snakkis under årets Berlinale, hvor den vant Gullbjørnen. Filmen har også mottatt mye skryt i pressen, og Dagbladets kulturskribent Inger Merete Hobbelstad rullet terningen til 5. Selv er jeg enig med mye av rosen, men dens tydelige regi og nesten totale iscenesettelse begrenser filmens potensial til å bli noe mer enn bare en filmatisering av Shakespeares Julius Cæsar – med en liten ekstra nerve.
★★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

Identitetstyveriet (Max Kestner, 2012)

Strøbech og Beckwerk i retten

En av festivalens definitivt beste opplevelser, til tross for irriterende bakgrunnsmusikk fra en annen sal, var Max Kestners Identitetstyveriet. En hysterisk film om kunstner Thomas Skade-Rasmussen Strøbech (Thomas Altheimer) som saksøker sin tidligere kunstnerkollega Das Beckwerk (Claus Beck-Nielsen). Om Identitetstyveriet i seg selv er et kunstprosjekt er vanskelig å bedømme, men ser man på Beckwerks tidligere kunstprosjekter virker det sannsynelig.

Beckwerk har skrevet en bok hvor hovedkarakterens navn er Thomas Skade-Rasmussen Strøbech. Strøbech føler at Beckwerk har begått et identitetstyveri, og han er redd for å bli en fiktiv skikkelse i danskenes kollektive minne. Vi følger Strøbechs kamp etter å hevne seg på Beckwerk, via retten, dog han tilsynelatende anser han som sin beste kamerat. Store mengder alkohol og sutring foran kamera gjør ferden desto mer pinlig og humoristisk.

Identitetstyveriet er ambisiøs og kompleks på sitt eget snedige lille vis. Den er intim og vill, men først og fremst hysterisk morsom. Tilfeldig var det at når jeg skulle ut av salen etter visningen av The Act of Killing, sto Beckwerk fortumlet ved utgangen. Han forsøkte å finne mobilen sin, og beordret en dame om å ringe den. Mon tro kanskje det også var et lite kunstprosjekt?
★★★★ / ★★★★★

 

The Last Time I Saw Macao (João Pedro Rodrigues og João Rui Guerra da Mata, 2012)

João og João, regissørene av «The Last Time I Saw Macao»

The Last Time I Saw Macao er en underlig film. På et vis er den uutholdelig klønete og kjedelig, men på et annet vis er den beundringsverdig. Filmen er et portrett av den kinesiske byen Macao, som ses i lys av virkelige og fiktive minner fra regissørene João Pedro Rodrigues og João Rui Guerra da Mata.

Da jeg så The Last Time I Saw Macao under festivalen var jeg i stor grad skeptisk, og endte opp med å skrive en kort kritikk av den. Det overraskende var at den ble eltende i bakhodet, og jeg har ofte endt med å forsvare den i samtaler med andre. Det interessante ved The Last Time I Saw Macao er og forblir nok selve formeksperimentet i seg selv og ikke filmen.
★★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

The Act of Killing (Joshua Oppenheimer, 2012)

Haji Anif med vemmelig smil i «The Act of Killing»

Joshua Oppenheimers The Act of Killing var nok uten tvil årets store snakkis under CPH:DOX. Den gikk også av med seieren i hovedkonkurransen, CPH:DOX AWARD. Og det ikke uten grunn. For The Act of Killing er sterk kost, og flere jeg har snakket med har funnet filmen vanskelig å fordøye.

The Act of Killing tar for seg hvordan en gruppe småkriminelle indonesiere ble ”forfremmet” til hardbarkede drapsmaskiner da militæret tok over makten i 1965. En kontroversiell film hvor de autentiske personene er med på å gjenskape drapene de ble satt til å gjennomføre.

Filmen benytter iscenesettelser på et kløktig vis jeg ikke har sett maken til tidligere. Iscenesettelse brukes aktivt for å vise hvor grusomme drapene var og hvor ubarmhjertige og ureflekterte de som begikk drapene fremstår. Ved siden av dette fungerer også iscenesettelsene som et grep til å få de autentiske dødspatruljelederne til å reflektere rundt sine grusomme handlinger.

Jeg anser The Act of Killing for å være en viktig film. Den stiller seg tydelig kritisk til det makabre den tar for seg, og det uten at Oppenheimer pøser på med kritiske spørsmål, anklager eller propaganda. Ved å stille seg passiv skaper Oppenheimer også et innblikk i de menneskene som utfører slike grusomme handlinger. Et skremmende og neste surrealistisk innblikk i noe vi ikke kjenner så godt til fra før.  
★★★★★ /
★★★★★ (Trailer til filmen)

 

Ballerina (Friis, 2012)

Elsa-Marianne von Rosen i ”Ballerina”

Den legendariske svenske ballerinaen, koreografen og skuespilleren Elsa-Marianne von Rosen dedikerte sitt liv til dansen. ”Inget ska komma mellan mig och dansa” sa von Rosen allerede som niåring. Gjennom stram struktur og virkningsfull estetikk gir Maja Friis oss et hjerteskjærende bilde av von Rosens lidenskapelige forhold til dans.

Dans som virkemiddel til å utrykke følelser i «Ballerina»

Jeg var så heldig at jeg fikk overvære verdenspremieren til Ballerina i Grand Teatret. Visningen ble innledet av regissøren og en serie talking heads med kjente skandinaviske dansere som fortalte med største innlevelse hva dansen har og betyr for dem. Det hele var akkompagnert med live musikk som virkelig satte stemningen på plass før selve filmen rullet i gang.

Ballerina, som jeg på forhånd trodde skulle være en dansefilm i likhet med Wim Wenders Pina (2011), viste seg å være en film om et menneskets kamp mot å nå sin drøm i livet. Et ytterst sårt portrett preget av en nesten melankolsk undertone. Den viser håp gjennom von Rosen viljestyrke, men også skyggesidene av å dedikere seg helt og holdent til sine drømmer.
★★★★ / ★★★★★ (Trailer til filmen)

 

Dette var andre og siste del i min oppsummering av CPH:DOX 2012. Har du noe på hjertet angående filmene jeg har nevnt, eller festivalen generelt, så legg igjen en kommentar. Ellers kan jeg anbefale å lese Rushprints intervju med CPH:DOX-direktør Tine Fischer