Selvdestruerende limbotilstand i Wake in Fright


Ted Kotcheffs Wake in Fright fra 1971, basert på romanen med samme navn av Kenneth Cook fra 1961, er en klaustrofobisk og nervepirrende fortelling om hvordan den unge læreren John Grant (Gary Bond) blir offer for en selvdestruerende reise i den avsidesliggende byen The Yabba (Bundanyabba) i Australia.

Kameraet befinner seg høyt over bakken. Det roterer sakte rundt med vidvinkellinse som peker svakt nedover. Litt under halvparten av bildet er dekket av en lettskyet blå himmel, resten viser en gulbrun ødemark. Det eneste tegnet på sivilisasjon er et par hvite hus, og et togspor som streker seg ut i det uendelige. Vi befinner oss i Tiboonda, Australia. Her bor den unge skolelæreren John Grant. Undervisningsåret er nettopp over og John planlegger å tilbringe sommerferien hos kjæresten i Sydney.

Den unge læreren lider under en bundet arbeidskontrakt. Det vil si at han har forpliktet seg til å jobbe som lærer i ørkenhellvette Tiboonda. Kontrakten kan kun oppheves ved at han betaler en avgift på tusen dollar, en uoppnåelig sum for den unge læreren. John er med andre ord fanget i et ingenmannsland han så sårt vil komme seg vekk fra.

Ingenmannsland: Tiboonda, Australia

For å komme til Sydney må han først ta tog til den lille byen The Yabba, hvor han så kan fly videre dagen etter. I det John ankommer The Yabba blir han overtalt til å være med på en omvisning av byen med den lokale sheriffen Jock Crawford (Chips Rafferty). Jock spanderer ekstreme mengder øl på John, for videre å introdusere han for pengespillet two-up. Etter å ha vunnet de første rundene får John blod på tann, og ser en vei ut av læreryrket. Han satser alt og taper.

Uten verken penger eller noen mulighet til å komme seg vekk fra The Yabba ender John opp med å bli værende i småbyen. På en bar møter han den aldrende mannen Tim Hynes (Al Thomas), som insisterer på å kjøpe han en drink (slik som sheriffen gjorde tidligere). En drink blir til flere og John blir med Tim hjem for å drikke enda mer. Her blir han introdusert for Tims datter Janette Hynes (Sylvia Kay), kompisene Dick (Jack Thompson) og Joe (Peter Whittle), samt den alkoholiserte medisinpraktikeren Tydon (Donald Pleasence). Slik starter Johns selvdestruerende opphold i den noe ubehagelige småbyen.

John spiller two-up og taper alle pengene sine

Kanadiske Ted Kotcheffs Wake in Fright er en intens og suggererende film om hvordan et menneske kan kjøre seg selv til grunne uten noen spesiell årsak. John, som i utgangspunktet er en fornuftig ung mann – i alle fall det man får inntrykk av tidligere i filmen, faller inn i en limbotilstand uten kontroll. Jeg finner Wake in Frights evne til å formidle et klaustrofobisk og psykologisk univers svært vellfungerende og interessant, og vil i denne teksten se nærmere på noen elementer jeg mener bidrar til at filmen behersker nettopp dette så godt.  

Det kanskje mest sentrale grepet for å skape den klaustrofobiske og psykologiske effekten er limbotilstanden John etter hvert befinner seg i. En limbotilstand, også kalt en liminaltilstand, er en gitt tidsperiode der et subjekt befinner seg i mellomrommet mellom for eksempel to sosiale kategorier eller personlige identiteter. Ved å bli en del av Tims gjeng går John gradvis inn i en tilstand hvor han ikke er i kontakt med sitt gamle jeg. I denne mellomtilstanden fungerer Tims gjeng både som pådrivere til selve tilstanden, men også som et felleskap som eksisterer utenfor samfunnets satte normer. Deres anarkistiske og frilynte livsstil er noe av det som kan sies å ha en katastrofal effekt på Johns psyke. Ufrivillig, men uten motstand blir han en del av deres ekstreme samfunn hvor villmarken, natten, sex og død står sentralt.

Tim, Janette, Dick, Joe og spesielt ”Doc” Tydon er uberegnelige menneskesjeler som lever et ekstremt liv sterkt preget av alkohol. The Yabbas kjedsomhet har drevet dem til å oppsøke underholdning på ekstremt vis. Et eksempel på dette kan være den brutale kengurujakten John tar del i. Her blir John satt på prøve når han blir presset av Dick, Joe og ”Doc” Tydon til å drepe en kenguru med en voldsom kniv (se bildeserie under). Her veksler nærbildene mellom Dick og Joe som hysterisk gapskrattende og John som sliter med å avlive dyret. Scenen er avskyelig visuelt sett, og desto mer ubehagelig på et psykologisk plan. De befinner seg langt ute i ingenmannsland og er omkranset av nattens mørke. Ørkenen kan på mange måter ses som det konkretiserte liminale rom, en verden utenom det siviliserte samfunnet. Lyset fra bilen de kjører er med på å skape et avgrenset område, og forsterker vår og Johns følelse av å være innesperret. Dick, Joe og ”Doc” Tydon fremstår ikke som direkte onde mennesker, men deres livsstil har en effekt på John som er katastrofal.

Dick

John i blodig kamp med en kenguru

Joe

Dick, Joe og ”Doc” Tydon

Tematikken minner Wake in Fright til dels om den man kan finne i Alice i Eventyrland og Trollmannen fra Oz. En person forsvinner inn i en verden han/hun ikke kjenner og må komme seg ut og hjem. I dette tilfellet har John forsvunnet inn i et miljø og en tilstand han ikke ser ut til å komme seg vekk fra. Gradvis begynner mangelen på søvn, den sterke varmen og de ekstreme mengdene alkohol å bryte ned mannen, og han ender opp som en psykotisk skygge av seg selv. Sammenligningen med Alice i Eventyrland og Trollmannen fra Oz  kan kanskje virke malplassert med tanke på at Wake in Fright har en mer voksen tematikk og ofte ses i sammenheng med andre Australske ørkenfilmer som Mad Max (Miller, 1979), Walkabout (Roeg, 1971) og The Proposition (Hillcoat, 2005). Jeg finner allikevel sammenligningen interessant. I det John forlater det traurige, men trygge hjemstedet på søken etter noe annet ender han opp i The Yabba. Her mister han gradvis kontakt med den siviliserte verden og ender opp blant en gjeng galinger – akkurat som Alice og Dorothy. Kontrastene til barnefilmene er åpenlyst mange, og fremfor et definert mål om å komme seg trygt hjem fra en eventyrverden, kjemper John mot å ikke gå fra vettet og miste seg selv.

Noe av det som gjør Wake in Fright så intens og suggererende er at den konstant holder fokus, og unødvendige digresjoner er ikke å finne. Det filmspråklige følger Johns tilstand, og som tilskuer befinner vi oss nesten konsekvent i hans sko. Er han beruset er kamera mer lekent, er han ikke beruset er kamera mer statisk. Det er også slik at jo lenger ned i kaninhullet John kommer, jo tettere blir filmens utsnitt. Et grep som bidrar til å skape en følelse av å være fanget. Av og til ser vi også omgivelsene fra Johns point of view (se bildeserie under), og filmen legger stadig til rette for at vi skal oppleve det som skjer fra Johns ståsted.

Dick fra Johns point of view

Joe fra Johns point of view

Johns point of view

Dick og Joe fra Johns point of view

Dick fra Johns point of view

Janette og ”Doc” Tydon bærer John. Johns point of view

Filmens strenge fokus gjenspeiles tydelig i dens form. Den er minimalistisk både på lydsporet, scenografisk og fargemessig. Den forholder seg kun til det den må, og forstyrrende elementer er utelatt. Med dette oppnår filmen en beundringsverdig presisjon i hver minste lille detalj. Kun enkle, men effektfulle grep er gjort for å formidle for eksempel varmen. Fargene går hovedsakelig kun i kontrastene gult og brunt. Det forekommer sjeldent fargesprakende bilder, men det finnes enkelte unntak som når John drømmer om kjæresten på stranden i Sydney. Disse unntakene oppleves som avbrekk fra den ellers klaustrofobiske varmen filmen oser av, og man kan nesten føle vinden fra sjøen før man igjen er tilbake i det steikende ørkenhellvette.

Johns kjæreste, igjen fra John point of view

Wake in Fright har blitt definert som en psykologisk skrekkfilm, men i mine øyne opplever jeg den mer som en psykologisk dramathriller – og jeg vil til dels beskrive den som et møte mellom Walkabout og Apokalypse nå! (Coppola, 1979). Filmen plasseres ofte i bås sammen med de tidligere nevnte filmene Mad Max, Walkabout og The Proposition. Sterke bidragsytere til det som er blitt beskrevet som den Australske ørkenfilmen. I motsetning til disse filmene er Wake in Fright langt mer psykologisk og unik i sitt slag. Dens strenge og minimalistiske rammer gjør at filmen evner å fortelle historien om Johns selvdestruerende reise på et nesten mikroskopisk nivå.

Filmen hadde premierte under filmfestivalen i Cannes i 1971, hvor den var nominert til Gullpalmen. Den mottok jevnt over strålende kritikker, men ble raskt glemt grunnet dårlig kinobesøk. Etter å ha nesten blitt brent på bålet – bokstavelig talt, ble den i 2009 relansert i en nyrestaurert utgave under Cannes sitt sideprogram Cannes Classics (samme med Michelangelo Antonionis L’Avventura [1960]). Her mottok den prisen Autour de la Sélection, Heritage Film. Den nyrestaurert utgaven er nå også tilgjengelig på Blu Ray og kan kjøpes på Play.

Les også:

FIRST BLOOD Director Ted Kotcheff Talks His Australian Classic WAKE IN FRIGHT

Drafthouse To Release Outback-Noir Classic WAKE IN FRIGHT!