Topp 10 beste filmer 2012


2012 var et fenomenalt godt filmår med stor spennvidde i sjanger og utrykk. Her er mitt forsøk på å rangere de filmene som sto sterkest for meg i året som var. God fornøyelse! 



10. Som du ser meg (Dag Johan Haugerud) / The Perks of Being a Wallflower (Stephen Chbosky)
Som du ser meg: En sterk og assosiativ filmopplevelse om vanlige mennesker som deg og meg. Den tar typiske hverdagssituasjoner så på kornet at jeg aldri har sett maken til lignende. Noe av det fine med Som du ser meg er at den behandler alle sine karakterer med en stor respekt og kjærlighet. I tillegg til dette opplevde jeg filmen som hysterisk morsom og underholdene.

Med et knivskarpt manus og en stram regi leverte Dag Johan en av årets beste filmer. Som du ser meg fortjente høyere terningkast og mer oppmerksomhet enn det den fikk. Jeg krysser fingrene for at vi får se mer film av Dag Johan i fremtiden.

The Perks of Being a Wallflower: Stephen Chbosky skildrer en ytterst sår coming of age historie om den unge problemfylte Charlie (Logan Lerman) som under sitt første år på High School blir en del av en vennegjeng som vil forandre livet hans. Filmen er ikke bare en sår historie om ungdomsår, vennskap og kjærlighet. Den er også spekket med god musikk og fantastiske enkeltsekvenser som gjør øynene blanke og får hårene til å reise seg.

 


9. The Act of Killing (Joshua Oppenheimer)

Denne teksten ble originalt publisert i anledning CPH:DOX

Joshua Oppenheimers The Act of Killing var nok uten tvil årets store snakkis under CPH:DOX. Den gikk også av med seieren i hovedkonkurransen, CPH:DOX AWARD. Og det ikke uten grunn. For The Act of Killing er sterk kost, og flere jeg har snakket med har funnet filmen vanskelig å fordøye.

The Act of Killing tar for seg hvordan en gruppe småkriminelle indonesiere ble ”forfremmet” til hardbarkede drapsmaskiner da militæret tok over makten i 1965. En kontroversiell film hvor de autentiske personene er med på å gjenskape drapene de ble satt til å gjennomføre.

Jeg anser The Act of Killing for å være en svært viktig film som gir et skremmende og neste surrealistisk innblikk i en virkelig historie de fleste av oss ikke kjenner til.

Det ser ut til at The Act of Killing får norsk kinopremiere i 2013.

 


8. We Need to Talk About Kevin (Lynne Ramsay) / Faust (Aleksandr Sokurov)
Dett er to av årets mest ubehagelige filmer, men på hver sin måte.

We Need to Talk About Kevin: I min ”jeg-liker-bare-kunstfilm-periode”, som kan kokes ned til det siste året på videregående, bestilte jeg Criterion utgaven av Lynne Ramsays debutfilm Ratcatcher (1999) – som jeg elsket. Etter en litt mer haltende Morvern Callar (2002) var jeg usikker på hva jeg kunne forvente meg i møtet med hennes nyeste, We Need to Talk About Kevin.

Ramsay har en kort filmografi og det er ikke vanskelig å fastslå at We Need to Talk About Kevin må være hennes sterkeste film så langt. Den etterlater seg en følelse av ubehag det tar flere dager å riste av seg.

Faust: Faust var uten tvil en av de mest minneverdige filmopplevelsene jeg hadde under Filmfest Oslo. Aleksandr Sokurovs evne til å skape et trolskt univers som tidvis oser av galgenhumor er mesterlig og unik (veit det finnes flere som ikke finner Faust spesielt morsom, men det gjorde altså jeg). I likhet med Holy Motors er dette en av de mest unike filmene jeg har sett i år.

 


7. L’Apollonide: Souvenirs de la maison close (Bertrand Bonello)
Første gang jeg fikk høre om L’Apollonide: Souvenirs de la maison close, kanskje bedre kjent under tittelen House of Tolerance, var da jeg satt med eksamen i tekstteori og analyse. Det lille, men påvirkningskraftige oppstyret filmen skapte blant noen nære venner ødela rett og slett hele arbeidsdagen – og jeg kunne ikke annet enn å glede meg til å se filmen.

L’Apollonide: Souvenirs de la maison close er en film uten plott, men med mye stemning og stil. Bertrand Bonello skildrer rivaliseringen, redselen, håpene og drømmene til de prostituerte ved et luksusbordell i Frankrike på et vakkert og sårbart vis. En skikkelig kunstfilm av ypperste klasse, som dessverre ikke fikk distribusjon i Norge.

 


6. Paradies: Liebe (Ulrich Seidl)
Jeg kan ikke påberope meg å være en stor Ulrich Seidl fan, men ut ifra de filmene jeg hadde sett av han tidligere, og den hypen filmen fikk i forkant, hadde jeg store forventninger til Paradies: Liebe. En film om sexturisme i Kenya.

Seidl er seg selv lik. Og man kan anta at han, med sine radikale temaer, gjør enkelte valg ut ifra ren faenskap i et forsøk på å provosere. Eller er det bare slik at han kaster den virkeligheten vi lukker øynene for rett i fleisen på oss? Jeg går nok for en blanding av begge, og Paradies: Liebe er for meg en av årets mest ærlige, rystende og morsomste filmer.

 


5. Holy Motors (Leos Carax)
Frankrikes l’enfant terrible Leos Carax kommer sjeldent med noe nytt, men i år overrasket han oss alle med et comeback av dimensjoner. Holy Motors er utvilsomt en av de kuleste filmene jeg noensinne har sett, og den var som et friskt pust i filmåret som var.

Der han i tidligere filmer i større grad har forsøkt å holde seg til et narrativ, er Holly Motors en rendyrking av det Carax best kan – skamløst gode enkeltsekvenser.

 


4. The Dark Knight Rises (Christopher Nolan)
Siste kapittel i The Dark Knight trilogien skulle for meg også bli det beste. Der den forrige filmen The Dark Knight (2008), som også var et mesterverk, haltet litt i siste akt klarte Christopher Nolan å avslutte det hele på et solid og høyst emosjonelt vis med The Dark Knight Rises. Det er derfor overraskende, og nesten litt provoserende, at filmen har, i mine øyne, blitt undervurdert og falt i skyggen av ikke like så gode Skyfall (2012).

 


3. Moonrise Kingdom (Wes Anderson)
Som trofast tilhenger av Wes Anderson var jeg ikke i tvil om at Moonrise Kingdom, bare etter første traileren å dømme, skulle bli en av årets store filmbegivenheter – og det ble den! Dette kan sies å være Andersons andre coming of age film, hvor den første var Rushmore (1998), og jeg opplever Moonrise Kingdom som et møte mellom nettopp Rushmore og hans stilistiske hovedverk The Life Aquatic with Steve Zissou (2004).

Sjeldent, eller aldri, har jeg sett en film som skildrer ung kjærlighet på et så rørende, humoristisk og særegent vis som dette. Wes Anderson er og forblir en av mine store helter!

 


2. Amour (Michael Haneke)
Man grugleder seg alltid litt når Michael Haneke skal komme med en ny film, og det som oftest med god grunn. Amour er en hjerteskjærende film som konfronterer publikum med en virkelighet vi normalt sett vil forsøke å ignorere, men som vil bli en realitet for flere av oss.

Amour sitter som en kniv i hjertet, og jeg tror ikke på deg om du sier at denne filmen ikke gjorde inntrykk. Dette er uten tvil årets vondeste film.

 


1. Laurence Anyways (Xavier Dolan)
Jeg har aldri vært så sikker på en topplassering noen gang. Ungvalpen Xavier Dolans tredje spillefilm Laurence Anyways ble akutt en klassiker, og filmen som skulle definere filmåret 2012 for min del. Det er en SKAM at ingen valgte å distribuere denne filmen i Norge!

Det er så å si umulig å fatte seg i korthet når man skal beskrive denne visuelle bautasteinen av en film, men jeg vil gi det et forsøk: Med sine snedige grep og lamslående enkeltsekvenser er Laurence Anyways så film som man får det. Her er det visualitet, musikk og mote som først og fremst regjerer. I tillegg forteller den en medrivende og rørende historie om Laurence Alia (Melvil Poupaud) som velger å bli kvinne, og hvordan dette skaper komplikasjoner i forholdet med den vakre Fred Belair (Suzanne Clément), på arbeidsplassen og i det sosiale.

Jeg trenger vel ikke si annet enn se dette klippet og de som liker det kommer til å elske resten av Laurence Anyways:

11. Polisse (Maïwenn)
12. Hugo (Martin Scorsese)
13. Snowtown (Justin Kurzel)
14. Tomboy (Céline Sciamma)
15. Play (Ruben Östlund)
16. Shame (Steve McQueen)
17. Haywire (Steven Soderbergh)
18. Take Shelter (Jeff Nichols)
19. Margaret (Kenneth Lonergan)
20. Life of Pi (Ang Lee)

Hederlig omtale: Alla är äldre än jag (Martin Widerberg), Magic Mike (Steven Soderbergh) og Bellflower (Evan Glodell).

Gode filmer som ikke nådde helt opp: Damsels in Distress (Whit Stillman), Young Adult (Jason Reitman), Martha Marcy May Marlene (Sean Durkin), Prometheus (Ridley Scott), Tinker Tailor Soldier Spy (Tomas Alfredson) mf.

Årets store skuffelser: The Hobbit: An Unexpected Journey (Peter Jackson), The Deep Blue Sea (Terence Davies), Beasts of the Southern Wild (Benh Zeitlin), Extremely Loud & Incredibly Close (Stephen Daldry) mf.

Filmåret 2012 har vært særdeles sterkt, og det har ikke vært lett å sette sammen en toppliste – synes også det føles litt for generaliserende, men jeg har gitt mitt beste forsøk. Hvilke filmer topper din liste over de beste filmene i 2012?