Stadio-poesi i Wishes og Oblivion

wishes
Beach House kom nylig ut med en vidunderlig musikkvideo til låta Wishes fra plata deres Bloom. I videoen ser vi Ray Wise (RoboCopTwin Peaks), ikledd en sølvgrå jakke med en hest på ryggen som minner om den ikoniske jakka Ryan Gosling bruker i Drive, opptre foran en mengde mennesker på en stadio. Musikken minner om den fra Twin Peaks-bandet Julee Cruise, men videoen i seg selv sender tankene et helt annet sted, nemlig til Grimes sin pustberøvende video til låta Oblivion fra plata Visions.

Både Wishes og Oblivion utspiller seg i all hovedsak innenfor stadioens mange seter og store lyskastere, og ser man litt grovt på det opplever jeg at de til en vis grad kan sies å befinne seg innenfor et felles popkulturelt sjikte. For meg fremstår både låtene og videoene som drømmeaktig og poetiske – og jeg tror mye skyldes at begge låtene er elektroniske, med kvinnelig vokal og minner om tidligere nevnte Julee Cruise (som er noe av den mest drømmeaktige og forførende musikken jeg har hørt).
oblivion
Videoene har store forskjeller og det er tydelig at Wishes, som er regissert av Eric Wareheim (HEALTHs We are Water og Major Lazers Keep it Going Louder og Pon de Floor), har et betydelig større budsjett enn Oblivion, som er regissert av Emily Kai Bock (Grizzly Bears Yet Again og Doldrums She is the Wave). Der Wishes sentrerer seg rundt en opptreden, er Oblivion mer ulogisk i sin struktur. Sett bort ifra disse og andre forskjeller opplever jeg at de, gjennom bruk av foto, farger, lys og musikk med mer, oppnår et felles popkulturelt utrykk. Og at når et slikt drømmeaktig popkulturelt utrykk kombineres med et offentlig rom som stadion oppstår det poesi.

Hva er deres tanker om dette?