CPH PIX//Oppdatering 2: To the Wonder og The Last Elvis

To the Wonder1
Da er CPH PIX over for denne gang, og jeg vil komme med en rekke oppdateringer nå i etterkant for å veie opp for den svake dekningen under festivalen. I dette innlegget vil det dreie seg om filmene: To the Wonder og The Last Elvis.

Ettersom tekstene er på få linjer har jeg valgt å benytte meg av et stjernesystem for å vurdere filmene (samme systemet som benyttes på MUBI). Hvor ★★★★★ er full pott.

To the Wonder (Terrence Malick, 2012)
To the Wonder2
Når man setter seg ned for å se en film av Terrence Malick bør man være forbredt på en svulstig og pretensiøs opplevelse. Og det er forstålig at flere sliter med Malicks pompøse filmspråk, men selv har jeg latt meg trollbinde av hans poetiske skildringer av mennesket og naturen. Hans forrige film, episke Tree of Life, var for meg en av de beste filmene som kom i 2011, og det er med tungt hjerte jeg må innrømmet at To the Wonder var en stor skuffelse.

To the Wonder tar for seg temaet kjærlighet, og det er allerede her Malick tar et stort feilsteg: Med sitt filosofiske og svulstige ego er det tydeligvis umulig for Malick å fortelle om noe så mellommenneskelig og intimt som kjærlighet. Med ikke-diegetis visking i et hav av ”følelser” som utrykkes gjennom kroppsbevegelser og ansiktsutrykk – som i tilfelle av Ben Affleck er ikke eksisterende – skaper lite engasjement og interesse for tema. Spesielt etter at vi i fjor var vitne til kjærlighet på sitt mest følsomme i Michael Hanekes Amour. Og i skyggen av filmer som nettopp Amour fremstår To the Wonder som et overfladisk postkort fra nærmeste Narvesen-kiosk. Selv lekne Moonrise Kingdom fremstår som mer ektefølt og innsiktsfull om kjærlighet enn Malicks hule katedral av en film. 

Heldigvis, når historien ikke holder mål kan man som oftest bare nyte Malicks visualitet… eller? Jo da, To the Wonder ser absolutt bra ut, men to timer med svevende steadicam-shots bare underbygger mitt tidligere utsagn om overfladisk postkortestetikk og det hele fremstår som en lang parfymereklame.

To the Wonder faller altså totalt igjennom og blir en parodi på Malick av Malick selv. Kanskje han virkelig trenger ti år per film, for dette fremstår som et nesten provoserende tynt hasteprosjekt, og jeg kan virkelig ikke forstå hvordan noen kan like dette.

★★/★★★★★ (Trailer til filmen)

The Last Elvis (Armando Bo, 2012)
thelastelvis
Med forventninger om å se et sentimentalt melodrama om en mann besatt av å imitere Elvis, gikk jeg inn i Gloria biograf med greie forventninger. Dessverre falt også denne kunstfilmen ned med et brak, slik som Elvis falt av toalettet da han døde. The Last Elvis ble ikke mer enn en distansert historie om en ignorant mann med problemer som forble uforløst.

(spoiler alert)
The Last Elvis
foregår i tre akter: Hvor første akt introduserer karakterene og problemene tilknyttet Elvis Presley aka Carlos Gutiérrez (John McInerny) sin sykelige trang til å imitere the King of Rock and Roll. I andre akt får i en Somewhere-aktig vri hvor Gutiérrez må ta seg av sin datter etter at ekskona hans har vært i en bilulykke. Her etableres det et potensial for en gripende far–datter skildring. Dessverre går filmen over i en tredje akt, hvor Gutiérrez besøker Elvis sitt hus i Graceland og begår selvmord i et forsøk på å gjenskape hvordan Kongen selv døde.

Med et nokså uoriginalt visuelt utrykk, og en lite engasjerende historie kunne The Last Elvis vel så gjerne vært en kortfilm. Et format som også kanskje kunne hjulpet filmen til å virke mer konsistent – når den ikke har nok på hjertet til å fylle en og en halv time.

★★/★★★★★ (Trailer til filmen)

Neste forsinkede oppdatering vil være dedikert til duoen Wes Anderson og Roman Coppola, hvor jeg vil ta for meg Coppolas andre spillefilm A Glimpse Inside the Mind of Charles Swan III og CPH PIX sin Wes Anderson-bingo. I mellomtiden håper jeg at noen er totalt uenige med meg når det gjelder To the Wonder og legger igjen et motargument (eller to) for filmen i kommentarfeltet.